Kojedo var fylt med flyktinger og det var spesielt mange gråtende spedbarn og barn som hadde mistet foreldrene sine under krigen. De gikk gråtende rundt i gatene, sultne og uten ly.
Im Soon Kim var selv en av disse flykningene, med et lie spedbarn festet på ryggen, og med en utdannelse innen ernæring kunne ikke Im Soon Kim ignorere disse hjelpesløse barna i deres grusomme situasjon. Hun ba til Gud og forpliktet seg til å ta vare på disse barna og redde deres liv.
Fra det øyeblikket ble dette Im Soon Kim sitt livsverk og hun er fortsatt aktiv i en alder av 90+ selv om det er hennes datter (det lille spedbarnet som hun hadde festet på ryggen) som har overtatt den daglige driften
Den økonomiske og politiske situasjonen i Sør-Kore har endret seg, så det er ikke lenger så mange foreldreløse barn, men det er derimot en økning av psykisk utviklingshemmede. Mitt intrykk er at de psykisk utviklingshemmede ikke er et vanlig syn i bybilde her, så det er utrolig viktig at de har et sted som Kojedo Aikwangwon...
Som et resultat av dette gjorde de om barnehjemmet til et hjem for psykisk utviklingshemmede i 1978. De har modernisert og tilrettelagt for dette på en imponerende måte.
Dette er ikke bare et sted for å beskytte og ta vare på beboerne, men de har også lagt mye i opplæring og utvikling, sånn at de blir mer selvstendige og produktive.
De er helt avhengig av støtte i form av pengegaver og hjelpende hender. Jeg var så heldig å få anledning til å være en hjelpende hånd og det har vært en fantastisk givende dag på alle måter.
Vi ble møtt av smilende beboere som elsker å gi klem og du både kjenner og føler at dette er et godt sted for de å være. Hatten av for Im Soon Kim og hennes livsverk. Gleder meg allerede til neste uke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar